Ja, vi elsker dette landet,
 som det stiger frem,
 furet, værbitt over vannet,
 med de tusen hjem.
 Elsker, elsker det og tenker
 På vår far og mor
 Og den saganatt som senker
 drømmer på vår jord.

 Dette landet Harald berget 
 med sin kjemperad, 
 dette landet Håkon verget 
 medens Øyvind kvad; 
 Olav på det landet malte 
 korset med sitt blod, 
 fra dets høye Sverre talte 
 Roma midt imot.

 Bøndene sine økser brynte 
 hvor en hær dro frem, 
 Tordenskiold langs kysten lynte, 
 så det lystes hjem. 
 Kvinner selv stod opp og strede 
 som de vare menn; 
 andre kunne bare grede, 
 men det kom igjen!

 Visstnok var vi ikke mange,
 men vi strakk dog til, 
 da vi prøvdes noen gange, 
 og det stod på spill; 
 ti vi heller landet brente
 enn det kom til fall; 
 husker bare hva som hendte 
 ned på Fredrikshald!

 Hårde tider har vi døyet, 
 ble til sist forstøtt; 
 men i verste nød blåøyet 
 frihet ble oss født. 
 Det gav faderkraft å bære 
 hungersnød og krig, 
 det gav døden selv sin ære - 
 og det gav forlik.

 Fienden sitt våpen kastet, 
 opp visiret for, 
 vi med undren mot ham hastet, 
 ti han var vår bror. 
 Drevne frem på stand av skammen 
 gikk vi søderpå; 
 nu vi står tre brødre sammen, 
 og skal sådan stå! 

 Norske mann i hus og hytte, 
 takk din store Gud! 
 Landet ville han beskytte, 
 skjønt det mørkt så ut. 
 Alt hva fedrene har kjempet, 
 mødrene har grett, 
 har den Herre stille lempet 
 så vi vant vår rett.

 Ja, vi elsker dette landet, 
 som det stiger frem, 
 furet, værbitt over vannet, 
 med de tusen hjem. 
 Og som fedres kamp har hevet 
 det av nød og seir, 
 også vi, når det blir krevet, 
 for dets fred slår leir.